Amalie Skram – Karens jul

Tittel: Karens jul
Forfatter: Amalie Skram
Utgivelses år: 1885

Handlingsreferat:
”Karens jul” handler om en fattig jente som bor midlertidig i et skur på en av damskipskaiene i Kristiania. Hun jobber som tjenestepike hos Madam Olsen, men madammen måtte reise langt vekk fordi hun er jordmor. En natt kom en politimann gående nedover kaia, idet han så et lysglimt inni skuret. Han gikk bort og spurte hva Karen gjorde her. Karen fortalte alt nøye og la til at hun nå var en nybakt mor. Hun hadde hatt samleie med en mann, men hadde ingen opplysninger om han. Politimannen ba om å forlate stedet, og eventuelt dra til fattighuset. Men det ville hun ikke. Hun ba politimannen lov om å få bli. Kun til når Madam Olsen kom hjem til jul. Til slutt viste han barmhjertighet og lot Karen og barnet bli. Noen dager senere når han gikk til skuret, fikk han se at Karen og barnet lå døde. Til slutt blir skuret revet ned.

Komposisjon:
Framstillingen er kronologisk som vil si at tidsforløpet går gjevnt fremover hele tiden, bortsett fra et lite tilbakeblikk på ferjehusets historie i åpningssekvensen. Kompositorisk er dett en kronologisk fortelling som spenner seg over et par dager av Karens liv, men vi får i løpet av samtalen mellom Karen og politimannen vite en del om hennes bakgrunn. Selve handlingen holder seg imidlertid hele tiden på nåplanet.
Vi får også noen frampek, for eksempel når politimannen ser Karens skygge mot ruten, er det et varsel om at hun allerede er død, eller skal dø.

Synsvinkelen:
er en blanding av autoral refererende og personal. I åpningen og enkelte steder senere i novellen er det en allvitende forteller som opererer. Men i deler av novellen ligger synsvinkelen hos politimannen. Vi opplever Karen delvis gjennom hans sanser. Derfor får vi en slags avstand til hovedpersonen. Det fører til at vi ikke så sterkt identifiserer oss med enkeltmennesker, men mer kan se henne som en representant for alle som lider.

Personskildring:
Karen har forfatterens sympati. Skildringen av Karen er ikke sentimental og romantiserende, snarere direkte og usminket. Hun sitter der med hårtjafser, et stygt arr og pipende stemme, og når hun beveger seg, høres klissete grøtlyder. Hele skikkelsen er preget av ussel fattigdom og elendighet. Språket i replikkene understreker hennes lave sosiale status. Hun nekter å ydmyke seg selv ved å oppsøke fattigkassen og ta imot samfunnets tilmålte nådesmuler. Hun ønsker å klare seg selv, og vise at hun har en verdi i samfunnet.

Konstabelen framstilles også på en overveiende sympatisk måte. Han er vennlig og legger for dagen en viss medlidenhet. Han prøver å tøye lovens grenser for ikke å være direkte brutal mot den stakkars kvinnen. Språket hans røper også at han selv har bakgrunn i lavere sosiale lag.

Miljøskildring: bruker havnen og skuret som ytre kulisser, miljøet, i novellen. Havnen er tradisjonelt et sted som forbindes med avreise, Forfatterens valg av sted og årstid for handlingen understreker det brutale som skjer. Havnemiljøer forbindes gjerne med noe hardt og denne stemningen med sin denne stemningen med sin vektlegging av grå, skitne og grumsete farger og brutale lyder. Forfatterenforlatthet. Det er også et sted som det tradisjonelt trekker til sag mennesker av lav status Dermed gir Skram oss en fin kulisse for Karens ensomhet og hjelpeløshet.

Det sosiale miljøet møter vi bare gjennom personene, særlig gjennom Karens skjebne. Vi skimter et klart lagdelt klassesamfunn hvor det aktverdige borgerskap aller nådigst har ordnet med fattighjelp for de som kommer i nød. Samtidig merker vi den utbredte holdning at de fleste fattige selv var skyld i sin skjebne gjennom latskap, rusmisbruk eller umoral og derfor egentlig ikke fortjente noen hjelp.

Tematikk: Novellen er gjennomført naturalistisk. Den skildrer en bit av virkeligheten på en usminket og nådeløs måte. Søkelyset er satt på konsekvensene av samfunnets behandling av ugifte mødre, og denne kritikken er bitende. Samtidig gis det ikke noe håp om at samfunnet skal gjøre bot og bedring. Samfunnets løsning synes tvert imot å være å usynliggjøre problemet. Vi kjenner igjen Amalie Skrams programerklæring som forfatter. Hun vil skildre elendigheten, ikke fordi hun tror på forandring, men med et håp om å skape litt større forståelse for de ulykkeliges skjebne.