Oppgaver fra norsk timen 22.01.09

Oppgave 1: Finn typiske eventyrtrekk ved eventyret om Kvitebjørn kong Valemon.

- Innledningsloven det var en gang starter i dette eventyret, som det da også gjør i omtrent alle andre eventyr.

- Er et undereventyr

- Tretallsregelen blant annet kongen hadde tre døtrer, kongsdøttera og bjørnen levde sammen i tre år, de fikk tre barn, hun fikk tre gaver,hun brukte tre gjenstander for og få bjørnen om til en prins.

- Eventyret er fortelt i kronologisk rekkefølge. Det begynner med begynnelsen og fortellingen er skrevet etter hvert som ting skjer.

- Det brukest kjente figurer i eventyret og de fleste er enten gode eller onde. Til dømes: en god prinsesse, onde søstere, en bjørn som egentlig var ett menneske, en ond trollkjerring.

- Det finnes ikke tid- og stedfesting.

- Innledningen spiller et problem, problemet ble løst med hjelp fra gode mennesker, de seirer eller vinner over det onde og de får lønn for selve strevet med et stort bryllup 

Oppgave 2: Fortell om de to forsjellige eventyrene om Tommeliten.

I begge de to eventyrene møter vi den lille karen Tommeliten, som ikke er større enn en tomme. Den norske versjonen er kort og ikke særlig detaljert, alt går veldig fort, vi får for eksempel ikke vite hvordan han kom til verden. Måten han dør på er også ganske spesiell. Typiske eventyr trekk er: Det var en gang, gjentakelser, en hoved person og andre bi personer, men det er ikke noen lykkelig slutt.

I den engelske versjonen er mye mer detaljert, og selve eventyret er mye lenger. I den engelske versjonen følger vi Tommeliten nesten hele livet, og vi får høre om nesten alle uhellene. for eksempel alle gangene han nesten ble spist av forskjellige dyr. I dette eventyret kommer døden til Tommeliten veldig brått. Typiske eventyrtrekk i dette eventyret er overnaturlige vesner, en hovedperson og forskjellige bipersoner.

(1820-1900) er betegnelsen på en tankestrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. Det er vanskelig å sette en klar grense for når romantikken tok slutt, da den varte lenger innenfor enkelte kunstformer enn andre. Begrepet har sitt utspring i det franske «romance» som forklares som «romansk fortelling» og knyttes til ridderdiktningen på 1100-tallet. Begrepet roman knyttes på samme måte til middelalderens «gestes», fortellinger på folkespråkene, motsatt «legendene» som var på latin. Folkespråkene var i denne sammenheng romanske, det vil si fransk, italiensk eller spansk. Fortellingene handler gjerne om ulykkelig kjærlighet og ridderidealer, og er skrevet i en periode som ofte kalles den gotiske romantikken i høymiddelalderen.

Det er mulig å tolke romantikken på to måter; enten som en tilbakevendende tendens i europeisk åndsliv, eller som en fiksert litteratur- og kunsthistorisk epoke knyttet til hovedsakelig første halvdel av 1800-tallet.

Nasjonalromantikken var en kulturhistorisk periode som hadde sitt opphav i strømninger i den tyske kulturkrets for 200 år siden. Nasjonalromantikken fant sine særegne uttrykk både innen billedkunst, arkitektur, filosofi, historieforskning, folkloristikk og litteratur. Innen bildekunsten varte perioden i Norge fra ca. 1840 til 1855. Nasjonalromantikken var en avart av romantikken, som var den dominerende tankestrømningen i Europa på denne tiden. I romantikken var det følelser som stod i fokus. I nasjonalromantikken ble, som navnet sier, nasjonalfølelsen den viktigste.

Dette var tilfellet innen de fleste kunstarter. I arkitekturen brukes nasjonalromantikk som en samlebetegnelse på flere stilarter som en fase innen historismen fra slutten av 1800–tallet fram til etter 1. verdenskrig. Innen norsk trearkitektur regnes dragestilen fra før 1900. Større bygninger kjennetegnes ved bruk av grovhugget stein (råkopp), som motvekt til eller reaksjon på tysk klassisistisk pussarkitektur. Ornamentikken i jugendstilen tar opp vikingtidens dyremotiver og stavkirkedekor for å symbolisere det norske.

Edvard Grieg var en framtredende representant innen musikk.
Innhold






Bakgrunn

Bakgrunnen for den nasjonalromantiske bevegelsen er å finne i verkene til presten og filosofen Johann Gottfried Herder. Han ga støtet til en nydefinering av begrepet "folk", gjennom sin utgivelse av folkeviser. I forordet til denne boka påviste han at alle folkeslag i verden besatt, og hadde rett på, sine separate kulturuttrykk. Herder ble gjennom dette opphavet til begrepet folkevise, folkekultur, og i videre forstand nasjonalkultur. Parallelt med Herders arbeid påviste Montesquieu maktfordelingsprinsippet, og Rousseau folkesuverenitetsprinsippet. Disse tre faktorene skulle med tiden flyte sammen i nasjonalromantikken, og i undertrykte folks streben etter selvstyre.


Tyskland var først ute. Det tyske kulturområdet var splittet i en rekke småstater, og hadde utover en språklig enhet ingen politisk samling. Clemens Brentano og brødrene Grimm tok tidlig initiativet til samling og katalogisering av tysk språk, og gjennom dette arbeidet oppdaget de også en stor samling eventyr og sagn - en kulturarv som hørte hjemme i folket. Dette både bekreftet og styrket Herders kulturtanke. Brentano var først ute, og mellom 1805 og 1808 gav han ut Des Knaben Wunderhorn, en samling tyske folkeviser. Utdrag av denne samlingen ble senere oversatt til norsk av Henrik Wergeland, og tonesatt av blant andre Brahms. Selve utgaven ble mønster for senere utgaver av folkedikting i andre land.


I Norge knyttes nasjonalromantikken først og fremst til det nasjonale gjennombrudd som fant sted omkring 1840. Norge hadde fått sin frihet, så nå måtte man finne fram til et norsk kulturuttrykk. Andreas Faye hadde alt gitt ut en samling sagn i 1833, men Henrik Wergeland erklærte at dette ikke var på langt nær nok.

«...nu have saamange 100 præster færdets inde i Dalene siden Vi bleve fri og alt Nationalt fikk sin rette Værdi igjen, uden at have enten samlet eller berettet noget om Folkesangen derinde. Og dog har der været mange poetiske Dilettanter imellem dem, som synes skabte til et saadant hverv. Men Kjærligheden maa drive dette. Alt hvad vi kan opvise af saadanne Foretagender, er Fayes Sagn, et Rygte om at Præsten Wolff skal have samlet nogle fra Thelemarken og en samling av "Dialektsange" (saa har man opgivet mig dens smagløse Titel), som nu skal være under arbeide - en skjald maatte gjennemvandre Norge forat opdage dem; men da maatte han ikke ligge i Præstegaardene. Kommer jeg på Landet, skal jeg udrette noget». (brev til Frederika Bremer, 5. februar 1840).

Det arbeidet Wergeland etterspurte kom i gang for alvor etter 1840. Magnus Brostrup Landstad og Olea Crøger begynte samling av folkeviser mindre enn to år etter, og ettersom den «nasjonale kulturen» ble oppdaget og formidlet gjennom konserter og utgivelser, vokste begeistringen i det urbane Norge. Den musikalske innsamlingen begynte med Ole Bull og fortsatte med Lindeman. Et norsk musikkuttrykk, visste Bull, måtte ta utgangspunkt i den norske folkemusikken - og løsningen kom i møtet med Myllarguten i 1831. Slåttemusikken ble svaret. Toppen av den nasjonalromantiske stemningsbølgen kom i 1849. Da ble det holdt en rekke forestillinger og konserter, og Myllarguten ble presentert for et urbant publikum, og straks hyllet og romantisert.

Nasjonalromantikken i Norge kan deles i to typer. På den ene siden har vi et poetisk svermeri, gjerne båret oppe av den poetiske realismen. Her finner vi diktere som Welhaven og Andreas Munch. Man er opptatt av naturen, hyller den inn i mystikk, svermer for det norske bygdelivet, men mener samtidig at det i sin umiddelbarhet ikke er dannet nok - kunsten må foredles. Den ville natur, hvor interessant den enn er, må temmes. Mange av de ledende forfatterne i nasjonalromantikken var tilknyttet «troppen» eller Intelligenspartiet. Dette gjaldt til og med Vinje i unge år.

Da den unge Henrik Ibsen oppførte skuespillet Sancthansnatten i Bergen i 1852 var det nettopp dette han drev gjøn med. Han forsto godt at holdningen kunne være både sentimental og fordomsfull. Reaksjonen på stykket fra den samme kulturleiren var slakt, og Ibsen satte aldri opp stykket igjen. Som en konsekvens av disse holdningene skrev Ivar Aasen en artikkel om Norskhed og dannelse. Dette var åpenbart to ulike størrelser, konkluderte Aasen. Nasjonalromantikken synliggjorde dermed også en ganske uoverstigelig kulturkløft, som skulle komme til å være et kulturpolitisk problem i Norge til langt opp i nyere tid (jmfr. språkstriden).

På den andre siden har vi en mer vitenskapelig orientert retning. Her finner vi samlerne Asbjørnsen og Moe, Magnus Brostrup Landstad, Ivar Aasen, og endelig Eilert Sundt. Disse går inn for å ta bygde- og folkekulturen på alvor, samler inn og skriver ned, og legger fundamentet for folkeminnegranskingen og etnologien i Norge. De kalles ofte nasjonalrealister heller enn nasjonalromantikere.

Språkstriden gjorde seg også gjeldende under nasjonalromantikken. Nå som Norge var et fritt land, mente mange at vi også trengte et eget språk. Forslagene var mange, men til slutt endte vi opp med det som skulle utvikle seg til dagens nynorsk og bokmål. Ivar Aasen og Knud Knudsen er sentrale navn her. Fornorskningsstrebet hadde alt begynt med Henrik Wergeland, som spådde at Norge ville ha sitt eget skriftspråk «før aarhundredet nedrødmer».